Dette innlegget ble skrevet i går kveld, hvis dere orker å lese det så kan dere kanskje finne det interessant.
Klokken er 01.40, minibiografi
De siste dagene (kveldene) har tanker svirret rundt i hodet mitt om å skrive litt mer om meg selv, egentlig bare for å få ting ut. Folk sier at fra meg har de lært å tenke positivt osv, og det er jeg glad for. Men det er mange, mange, mange ganger jeg har vært nede i livet mitt. Så jeg føler egentlig bare for å skrive, slik at jeg kan få det ut, litt om ?min personlige kamp?.
Det første jeg husker, som var en vanskelig tid i livet mitt, var en gang i 2001, og en gang i sjette eller syvende klasse, jeg vet ikke helt om det var såpass "sent" i livet en gang men uansett. Vi kan ta det jeg husker som sjette/syvende klasse først.
Hele livet mitt fram til dette punktet var flott, ting betydde liksom ikke så masse, selv når jeg ble mobbet så såg jeg selv på det som noe morsomt, selv om i senere tider så er det å bli kalt "kjøttbolle" og guttenavn ikke noe som er vennlig. Men nok om det. I sjette, eller syvende, fikk jeg plutselig et problem. Det var ett eller annet i halsen min som ble vrangt. Jeg aner ikke den dag i dag hva det egentlig var, men legene sa noe om at det var en hoven kjertel eller noe sånn. Det føltes ikke sånn ut, men. Uansett, jeg hadde noe i halsen, og det var helt jævlig. Det føltes ut som om det okkuperte hele halsen min og jeg klarte ikke å spise eller gjøre noe relatert til halsen. Så da skjedde jo det som normalt skjer når man slutter å spise. Det var jo en grunn til at jeg ble kalt kjøttbolle og andre diverse ting av mine "kamerater" for jeg veide litt over hva som var normalt. Men så raste jeg ned i vekt. Så sinnsykt unaturlig også. Jeg ble tynn som en pinne, og jeg kødder ikke, jeg så helt forferdelig ut. Tynn som ei flis, og jeg så syk ut. Det tok veldig på mentalt, fordi jeg ikke ante hva som var galt og legene mente det var i hodet mitt. Uansett, mamma fikk meg på sykehus etter en stund og jeg fikk operert i halsen da, tatt ut den kjertelen eller hva det var, og jeg følte den var borte. Har ennå arr på halsen etter operasjonen. Og jeg fikk en normal vekt igjen, I guess. Det er noen dager der jeg plutselig kjenner greia igjen, fantomsmerte kanskje, men så svelger jeg bare flere ganger så er den borte, men hjertet hopper fort hver gang det skjer.
Så over til det i 2001, grunnen til at jeg begynte å tro skikkelig på Gud. Jeg har alltid trodd på Gud, men kanskje ikke helt skikkelig. Disse tidene er egentlig litt uklare, det er jo trossalt ti år siden, men tilbake til det som skjedde. Det var rundt juletider, og bror min var syk. Ikke noe unormalt trodde jeg. Jeg var jo ti år så tenkte ikke så mye over ting. Meg og venninnen min gikk hjem til meg etter skoletid fordi jeg skulle hente noe slik at vi kunne gå hjem til henne å være der litt før et selskap. Da vi kom hjem var badet covered i spy. Så vi vasket det, det var liksom ingen problem, så såg jeg til bror min der han lå på soverommet sitt som var oppe på den tiden, og han sov. Så gikk vi hjem til henne. Jeg var hos bestevenninnen min og gledet meg til kvelden siden da skulle vi i selskap til en gutt i klassen. Så får jeg en telefon av mamma der hun sier at hun blir med bror min inn på sykehuset med ambulansen og alt og spør om jeg vil være med, men hun sier at jeg heller bør gå i selskapet. Og jeg tenkte egentlig ikke så mye over det, ble jo urolig selvfølgelig men jeg gikk i selskapet. Og moren til gutten i klassen passet godt på meg, flettet håret mitt og roet meg ned. Så kom noen av de verste dagene jeg hadde opplevd. Det var vel mer enn noen dager, det var vel uker, kanskje måneder, men det er litt uklart, ikke et godt minne. Besteforeldrene mine var her nede siden det var rundt juletider, i Desember, og jeg var mye hjemme her sammen med dem mens mamma og pappa var på sykehuset med bror min. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for dette men jeg så bror min kanskje en gang når han lå på sykehuset, på intensivavdelingen. Det var.. helt.. jævlig. Han hadde kraftig blodforgiftning og lungebetennelse. Og han holdt på å dø. Fy faen. Jeg var så redd. Jeg kom inn og så bror min liggende, urørlig, i sykesengen med tusen ledninger over alt. Og jeg gråt, og gråt, og mamma gråt, og pappa gråt og sykesøsteren gråt. Det var liksom så uvirkelig. Han var jo storebror min, han skulle jo tåle alt. Ikke ligge der helt hjelpesløs. Mesteparten av dagene var jeg hjemme med bestefar og bestemor, og det ble mye grandiosa og sitronkake på oss, for de tok vare på meg og ga meg det jeg ville ha, haha. Og jeg var OK glad når jeg var hjemme. Så husker jeg de kveldene mamma, eller pappa, reiste inn på sykehuset (besteforeldrene mine var med meg på dagene) for å være hos bror min om natten, og jeg husker hvordan jeg nesten ikke ville la dem reise, og jeg gråt supermasse. Julen det året feiret vi på sykehuset. Kan vel ikke kalle det feiring heller. Det er den verste julen jeg har hatt. Når vi skulle åpne gavene våre.. Og bror min ikke var der. Det passet ikke inn. Jeg gråt. (Hvis det er skrivefeil her nå så beklager jeg men jeg gråter en del når jeg skriver dette, det er et så vondt minne). Så en dag da vi var på sykehuset så sa legen det kanskje ikke var så stor sjans for at bror min overlevde. Og noe inni meg klikket. Jeg foldet hendene mine mens tårene fosset nedover kinnene. Og jeg sa til Gud ?hvis du redder bror min så lover jeg, jeg lover av alt jeg har i hele meg at jeg skal begynne å tro på deg, tro på deg skikkelig! Du mååå redde han, jeg klarer ikke å være uten han. Vææær så snill Gud, du må redde storebror min! Jeg lover at jeg skal tro ordentlig på deg, vær så vær såå snill?? Og dager, uker gikk. Og jeg ba om det samme hele tiden. Og bror min overlevde, takk Gud (bokstavelig talt). Og jeg tror egentlig den dag i dag at det var Gud som reddet han, det høres kanskje cheesy ut men det er det minnet jeg har, at jeg ba til Gud om at han skulle redde bror min, og at han gjorde det. Det verste var at legen sa at hvis bror min hadde kommet inn en dag senere så hadde han ikke vært med oss i hele tatt. Bror min har ennå tegningen jeg laget til ham da han lå på sykehuset, det stikker i meg når jeg ser den. Jeg husker det er en av tegningene jeg gjorde mitt aller beste, og brukte lengst tid på, for å lage og skrive på. Jeg skrev slik at det skulle bli så fint som mulig. Det var et eller annet om månen. Jeg søkte faktisk på google om det akkurat nå, og her var det jeg skrev:
Månen er så gul og rund,
augo har han, nase, munn
Ingen bein, det kan eg sjå
Enda kan han stå og gå
Stå opp, gå ned, rund og gul
Pytt, han trillar som eit hjul!
Så tegnet jeg en måne. Jeg tegnet masse andre ting og, men jeg må nesten inn på rommet til bror min å se hva det er. Uansett, jeg er så glad for at han lever. Jeg minner meg selv på hele tiden hvor heldig jeg er for at han er i live. Jeg er så glad i ham.
Så var det over til tenårene da.. Ungdomsskolen. Og hvis dere har lest bloggen min før så vet dere at det var her jeg fikk ME. Først kyssesyken, så ME. Google ME hvis dere ikke vet hva det er, eller les innlegget en eller annen plass på bloggen. Jeg har skrevet så mye om denne tiden at jeg føler egentlig ikke så mye for å skrive om den lenger for denne tiden er noen av de vondeste årene i livet mitt. Med mye godt også, så klart. Men mest vondt. ME, er et trøtthetssyndrom. For eksempel husker jeg ikke mye av niende klasse, fordi jeg sov meste parten av tiden. Jeg hadde vel ME i ca fem år, eller noe sånn. Jeg gikk fra å være en femmer/sekser jente på ungdomsskolen til å få alt under de karakterene. Når jeg gikk i åttende begynte jeg nesten å gråte når jeg fikk firer. Og det var sjeldent at jeg fikk noe under det. Men nå har jeg lært at det gjelder å vite at jeg har gjort mitt beste, og at en karakter på et ark egentlig ikke har SÅ mye å si. I slutten av andre VGS gikk jeg på Lightning Process og nå er jeg glad for å kalle meg frisk. Frisk fra ME, altså. Det har lært meg masse, og jeg har lært at det bare gjelder å kjempe. What doesn?t kill us makes us stronger, og som en kompis sa til meg for en stund siden: da burde jeg hatt krefter til å banke opp Supermann. Haha. Det var en stund der jeg var sikker på at ME kom til å ta livet av meg. For jeg døde innvendig. Ingenting var greit lenger. Alt var jævlig. Og jeg ville dø. Jeg ville dø av hele meg. Jeg ville ikke leve lenger. Jeg så ikke vitsen når jeg ikke klarte noenting. Det var ikke et liv for meg, å bare sove, og prøve å samle krefter til å kanskje være med en venninne i en time. Men tanken om å ta mitt eget liv forsvant når jeg opplevde på første videregående å miste en venninne som tok sitt eget liv. For da merket jeg hvor vondt det er for familie og venner, og jeg vil aldri, ALDRI utsette min familie eller mine venner for noe sånn. Jeg prøvde masse for å bli kvitt ME'en, men bare LP funket. Jeg gikk til kiropraktor, reiste til legen hele tiden, reiste til Skånevik i noen dager for å prøve et kurs der (som hjalp meg en god stund egentlig) men så funket det liksom ikke lenger. Så når LP kom, og jeg prøvde det, og det funket. Så fantastisk det var. Folk trodde det egentlig ikke i begynnelsen at jeg var frisk, men jeg føler jeg har overbevist mesteparten. Men det viktigste er at jeg vet det med meg selv, at jeg ikke har ME lenger.
Det var en tøff tur, de fem årene. Folk som trodde jeg løyg, gikk bak ryggen min og sa ting, lærere trodde jeg skulket osv osv. Men nå vet jeg det var fordi at på den tiden var ME noe som ikke var spesielt utbredt, mange visste ikke skikkelig om det, så det er i fortiden nå, jeg har lagt det bak meg. Det er noen år jeg ikke føler for å huske så mye av, det eneste jeg trenger å huske er det jeg lærte. Om å være sterk, om at når folk ikke har lært om det som skjer med deg, ikke er "opplært" om det, så snakker de dritt og har vanskelig for å tro deg. Og mest av alt har jeg lært å være positiv. Og vite at det finnes et lys i tunnelen. Og det er MYE som har lært meg det, ikke bare det med ME'en. Men egentlig alt i livet mitt. For selv om jeg har vært helt nede på bunnen, så har jeg kjempet meg opp igjen. Det er det jeg har lært mest av alt her i verden. At man skal kjempe. Kjempe for sin egen skyld. Og det har jeg gjort. Nå er jeg ferdig med videregående, jeg gikk ut med greie karakterer, ikke det jeg håpet på selvfølgelig men jeg kan ikke "beat myself up because of it" for det hjelper ikke.
Dette året har vært litt vanskelig det også, skal jeg være ærlig. Planen var å ha et friår, få meg jobb, jobbe, finne ut hva jeg vil med livet også gjøre det. Men når går egentlig ting som man har planlagt? Aldri. Men jeg smiler egentlig bare litt over det. Det er jo en grunn til at jeg har disse syv tattoveringene jeg har. Skal fortelle mer om dem litt senere. Men her ligger jeg altså, det er snart jul, jeg får støtte av NAV, det fikk jeg vite for noen dager sider, uten jobb (når man ikke teller med den jobben jeg har ca annen hver helg i måneden) og jeg aner ingenting om hva jeg vil. Men, jeg kjemper. Sender søknader og CV litt overalt, snakker med NAV om jobb og diverse. Og det er alt jeg kan gjøre akkurat nå. Skal gå rundt med CV og søknad rundt omkring, for jeg skal kjempe for å få meg en jobb. Og så regner jeg med at en eller annen gang i fremtiden så finner jeg ut hva jeg vil. Når det kommer til utdanning og livet generelt. Og jeg skriver dette med positive tanker i hodet, selv om jeg har vært litt negativ i det siste. Jeg synes det er litt lov også, med tanke på ting som har skjedd. Jeg hadde kikhoste i flere måneder, ble ferdig med antibiotikakuren for å bli kvitt den for en uke siden. Håpte jeg var god. Så fikk jeg halsbetennelse og nå går jeg på antibiotika, igjen. Det som var verst var jo at jeg hadde en operasjon midt oppi dette. For å fjerne mandlene. De har gjort meg syk en god stund. Men den ble avlyst siden jeg var for syk. Ny operasjonsdato er 3 oktober, den dagen er siste dagen for antibiotikaen. Krysser fingrene for at jeg får operere. Grunnen til at jeg er så mye syk er fordi at ME'en ødela immunforsvaret mitt, skikkelig godt også. Det var ikke en influensa jeg ikke fikk i løpet av ME årene og årene etter. Jeg fikk alt som svevde av virus i lufta. Men, jeg kjempet, kroppen kjempet. Og nå ligger jeg her med svære mandler og en sår hals og en småstygg hoste. Legen sa at hosten sikkert kom til å vare en stund, for sånn er det med kikhoste bare. Men jeg kjemper, og håper. Håper at når mandlene er vekke så blir mesteparten av sykdommene jeg kunne fått hvis mandlene ennå hadde vært i halsen min også blir vekke, at jeg aldri får dem. Har hørt at folk som fjerner mandlene ikke blir så ofte syke, det er jo bra. Og man må vel bare håpe på det beste, ikke sant? Alltid gjøre sitt beste.
Langt innlegg, jeg vet. Og det blir lengre tror jeg. Kanskje innlegget ikke har vært så positivt, men det er det i mine øyne, min egen lille kamp. Jeg synes ikke at jeg har mye å klage over heller, folk har det mye vondere enn meg. Og det så herlig og fantastisk å se hva mennesket faktisk klarer å oppleve, hvor sterkt menneskesinnet og kroppen er, hvor mye det tåler. Det er fint, en fin tanke. Godt. Alle kjemper sin kamp, på hver sin måte. Dette innlegget er litt for å forklare hvorfor jeg blir litt irritert og defansiv når folk kanskje klager på at jeg er syk eller ikke klarer forskjellige ting, for det er en grunn til det, og det er alt som er skrevet ovenfor her. Jeg kjempet mot folk som sa ting, kalte meg ting (spesielt når jeg hadde ME) og jeg forsvarte meg selv, og jeg vant (hvis jeg kan kalle det å vinne, men det synes jeg). For her er jeg. I live. Nitten år, uten en skikkelig fast jobb og uten gode inntekter. Og jeg kan være ærlig å si at det var jo ikke slik jeg så for meg at livet mitt skulle bli. Jeg hadde en jeg trodde jeg skulle gifte meg med (naivt kanskje når man er såpass ung men), men sånn har det jo heller ikke gått. Jeg er singel, sover i en enkeltseng hjemme hos mamma og pappa. Men hvorfor tenke på det jeg ikke har? En eller annen gang tenker jeg at jeg kommer til å få det. Akkurat nå har jeg helt fantastiske venner, en helt utrolig SUPERFANTASTISK familie, og et godt liv, egentlig. Og jeg trenger ikke be om så mye mer. Jobb SKAL jeg få meg, det har jeg bestemt. Om det ikke blir i morgen, eller om en uke, så skal det bli en gang, snart, helst. Jeg klarer meg, nå, med det jeg har.
Jeg sa jeg skulle fortelle litt om tattoveringene mine. Når folk har spurt meg om de tattoveringene jeg har har jeg gitt dem litt korte, kanskje vage svar. Men det blir liksom for mye å fortelle alt muntlig til dem om hva de betyr. De er på kroppen min av en grunn, så nå kan jeg skrive litt skikkelig om hvorfor jeg har dem. Kanskje forklaringene blir litt korte, men de er gode nok for meg og jeg håper de er gode for dere også. På ett-to år har jeg altså tatt syv tattoveringer. Og jeg er enig at det er mye. Man blir egentlig ganske hekta når man tar tattoveringer. Vi kan jo begynne med den første. Den første er bak i nakken min, expecto patronum står det, folk lurer på hva det betyr. Det betyr å vente på en skytsengel egentlig. Men for meg er det et godt og varmt minne i fra mine yndlingsfilmer, ever. Fra Harry Potter. Filmene/bøkene jeg vokste opp med, som ga meg håp og som ga meg en fantasiverden jeg kunne leve litt i. I Harry Potter er Expecto Patronum en formel som beskytter mot den onde. Og for meg betyr den at det er noe som beskytter meg, og som gir meg kraft når jeg trenger det mest, når ting er vondest.
Ellers har jeg Russ 2011 tattovert på min høyre hånd. Det var en russeknute. Jeg tok den på hånden fordi det er et minne. Og det minner meg om en fantastisk tid sammen med fantastiske venner, og konserter og alt mulig rart som jeg aldri vil glemme. Og når jeg gammel og grå og ikke lenger kan se på bilder på facebook for eksempel for å huske denne tiden, så kan jeg i allefall se på tattoveringen og huske en del av det som skjedde. En utrolig gøyal tid. Om den går vekk eller ikke, det får tiden vise, men den er en del av meg, akkurat som russetiden er.
Jeg har fire stjerner bak mitt høyre øre. Som mest av alt representerer barndommen min og hjemmet mitt. Fire har alltid vært og er i dag mitt yndligstall. Huset vårt er nummer 4, vi er 4 medlemmer i familien vår, og det minner meg mest om familien min, en stjerne for hvert medlem. En for mamma, pappa, bror min og meg. Minner meg om de fantastiske folkene jeg har hatt et lykkelig liv sammen med, og huset jeg har fantastiske minner fra. Huset hvor jeg har det godt. Og det minner meg om meg selv, som liten jente, da fire var et viktig tall, for folk skulle alltid vite hva lykketallet ditt var.
Jeg har en engel på venstre arm og en djevel på den høyre. Dette representerer sidene. Sidene av meg, sidene av andre folk, sidene av livet. De gode og de onde sidene, de uskyldige sidene, de rampete sidene, de "skitne" sidene, de "rene" sidene av alle. Det er litt filosofisk så det er litt vanskelig å forklare. Litt vanskelig å få hva jeg tenker om dem ut gjennom ord på nett, liksom. Tattoveringene er vågale og kanskje litt vulgære, med bryster og korte kjoler. Men jeg liker dem, de representer noe, noe som vi alle alltid må være klar over eksisterer. Minner meg også om en setning fra HP, som går noe i denne duren: vi har alle godt og vondt inne i oss, men det er det vi bestemmer oss for å "act on" som betyr noe.
Jeg har et tegn nede på leggen på min venstre fot, som står for skjebne. Denne burde vært selvforklarende for mange. Men det har seg altså sånn at jeg tror på skjebnen. Livet er styrt av skjebnen, og alt som har skjedd i mitt liv, alle jeg har møtt og alt jeg har opplevd har vært skjebne. Noe fører til noe annet, og dette er på grunn av skjebnen i mine øyne. Om skjebnen vil det, så skjer det, forteller jeg meg selv. Er det min skjebne at jeg skal være singel i masse, masse år så er det bare sånn skjebnen min er. Men det vet jeg jo ikke. Og jeg gleder meg egentlig bare til å se hva skjebnen har på lur for meg fremover. Livet er spennende i seg selv generelt, det som skjer det skjer.
Så til den siste tattoveringen jeg har, den er på den venstre hånden min, på risten hvis det er det det heter. Der står det la joie de vivre. Dette er fransk og betyr gleden av å leve, eller gleden ved å leve, the joy of living. Egentlig rett og slett fordi livet i seg selv er fantastisk, tross alt som har skjedd, skjer og kommer til å skje. Vi er heldige som har denne gaven, at vi lever, er i live. At vi kan føle, puste, tenke og være så komplekse som vi mennesker er. Når jeg ser på denne tattoveringen tenker jeg alltid at det er alltid noe godt i livet, selv om det ikke føles sånn alltid. Den minner meg på at jeg skal akseptere livet mitt, det vonde og det gode, for det som skjer i livet mitt er hva som gjør meg til den personen jeg er.
Nå føler jeg at jeg har fått tømt hjertet mitt skikkelig, og jeg føler meg bedre. Har en litt god følelse inni meg. Har skrevet dette mye for min egen del, noe jeg kan lese for meg selv, men som også dere kan lese, og forhåpentligvis tenke litt sånn som meg. At livet kanskje er tøft, men det er alltid noe godt. Og at alle kjemper med noe, so have heart. Det gjør oss sterkere, psykisk og fysisk. Innlegget er ikke for å folk til å tenke at alt er sol og blomster hver dag, man skal ha lov til å gråte og ha noen dager der ting er litt vondt og ikke helt greit. Men jeg vil minne meg selv på, og andre på, at vi alltid klarer å komme oss ovenpå igjen, vi kommer til å smile igjen, vi kommer til å le igjen. Det gode er alltid en plass, og vi vil finne det. Ta vare på det gode og lær fra det vanskelige.
Jeg håper at noen leser dette og føler det som jeg føler og tenker J Og hvis dere klarte å lese igjennom alt vil jeg takke for at dere tok dere tid. Det betyr en del for meg, legg gjerne inn en kommentar hvis dere tok dere tiden.
Nå har jeg skrevet i noen timer, og det kjennes godt. Så nå skal jeg legge sammen pcen, lukke øynene, og forhåpentligvis drømme noe crazy, fantastic and great, og våkne glad i morgen. God natt!
